Historisk tilbakeføring

Hellerud gård er nevnt allerede i 1390 (da som Hællorud), og dagens våningshus ble oppført på midten av 1800-tallet. I dag er det regulert som bevaringsverdig. I 1946 ble gården overtatt av Selskapet for Norges Vel, som brukte den som forsøksgård for elite- og stamsædavl. Den gang huset tunet en liten verden i seg selv, med gårdsfullmektig, forsøksledere, agronomer, driftsledere, landbrukskandidater, sju lærlinger og ni arbeiderfamilier.

Prosjektet vårt startet i det små — med noen enkle grep for å gjøre huset litt triveligere. Etter hvert utviklet det seg til noe langt større: en grundig og leken utforskning av historisk fargesetting, ulike maleteknikker og kreativt ombruk av løst inventar i stor skala.

Allerede tidlig i prosessen satte vi oss noen tydelige mål og prinsipper: å bevare mest mulig, skape minst mulig avfall, og å skape et sted som hørte til huset — ikke en tilfeldig leietaker. Huset skulle få skinne igjen. Vi dykket ned i historiebøker, besøkte Historisk museum og deltok på kurs i historisk fargesetting. Oppdragsgiver heiet på oss hele veien, og støttet våre grundige og varlige valg.

Da vi først besøkte gården, var huset malt kritthvitt — både innvendig og utvendig. Det føltes fremmed for husets karakter, og et av våre viktigste grep ble derfor å bringe tilbake en fargepalett i tråd med byggets opprinnelse. Vi valgte linoljemaling til både eksteriør og interiør – ikke bare fordi det er historisk korrekt for perioden, men også fordi vi ønsket å lære mer om materialet og dets kvaliteter. Med på laget fikk vi Miljømal og Malermester Buer – eksperter på linoljemaling og håndverk.

Vi ønsket å bevare mest mulig av husets opprinnelige struktur, og lot rominndelingen med stuer og store rom være som før. Det eneste større strukturelle grepet vi tok, var å legge til en løfteplattform for universell utforming, og å etablere flere toaletter i kjelleren.

Nye elementer som ble tilføyet huset skulle ikke være tilfeldige – alt skulle ha en historie. Dette ser man tydelig i de mange dørene i huset. Alle dørene som er tilført i prosessen har hatt lange liv før de kom til Hellerud – i ulike størrelser, stiler og farger, og hver med sitt særpreg.

Hvert rom forteller nå sin egen historie – gjennom fargesetting, møblering og materialbruk. Vi satte oss som mål å bruke 100 % ombrukt løst inventar – og endte opp på rundt 95 %. Mye av møblementet som allerede fantes i huset fikk stå som det var, og vi supplerte med antikviteter, brukte møbler fra finn.no, og bidrag fra ombruksleverandører. Flere møbler har også fått nytt liv gjennom omtrekking og reparasjon.

Som i mange andre fest- og forsamlingshus i vårt vidstrakte land, var det også i Våningshuset på Hellerud gård veldig mange Laminette-stoler.

Sven Ivar Dysthe tegnet i 1967 denne suksesstolen, som takket være dens evne til å demonteres gjør den svært enkel å pusse opp og trekke om. Slik kan den passe inn i nye miljøer og epoker, og ha et tilnærmet evigvarende liv. Den er et forbilde av en stol når det kommer til å muliggjøre ombruk.

Til Våningshuset har vi trukket om de 96 stolene som var der i resttekstil. Kupp Tekstil hadde Hallingdal Tambourine designet av Akira Minagawa i rett farge og mengde – et nydelig tekstil med et mønster som gjør at stolen, selv om den er fra en annen tid enn huset, passer inn. Den skal stå i alle husets møte- og forsamlingsrom.

I tillegg hadde vi en dyktig snekker på gården som hjalp oss med å lage vakre møtebord og fast innredning av restmaterialer vi fant på stedet.

Et spesielt grep vi er stolte av, er transformasjonen av den gamle trappen. Den originale trappen var borte, og en vinglete furutrapp fra 80-tallet dominerte inngangspartiet. Den var upraktisk for huset i daglig bruk, og ble derfor erstattet. Men i tråd med prosjektets prinsipper ble ikke trappen kastet — den ble gjenbrukt. Vi demonterte den forsiktig, og med utgangspunkt i våre egne prinsipptegninger laget møbelsnekkerne møtebord der trappetrinnene ble bordplater og vangene ble et helt unikt understell. Slik lever trappen videre – som husets egne bord.

På steder der vi ikke hadde nok tilgjengelig restmaterialer, valgte vi å supplere med platemateriale fra Rewo – som her i biblioteket. Vi ønsket å samarbeide med en produsent som deler vårt fokus på bærekraft, og Rewo var et naturlig valg. De produserer heltre plater utelukkende av restmaterialer og avkapp fra norsk treindustri – materialer som vanligvis ville blitt brukt til fyring. Ved å bruke dette treverket i produkter i stedet for å brenne det, bidrar Rewo til å bevare det lagrede karbonet i treet. Resultatet er produkter som ikke bare har lang levetid og høy kvalitet, men som også aktivt bidrar til CO₂-lagring ved å forhindre utslipp som ellers ville oppstått ved forbrenning.